Teddy: artwork, stories & archive

Close

Jeg husker da hun nærma seg Air-bnb-en. Hadde nettopp sett på snap-kartet og så at hun var rett rundt hjørnet. Jeg var drit tense, men også sykt glad for å se henne. Jeg hadde gledet meg til det øyeblikket. Så jeg så opp på klokka som hang på kjøkkenet utenfor rommet og tenkte: du må tørre å gå ut, ellers kommer du deg aldri videre. Skjerp deg. Kom deg ut. Til slutt gikk jeg ut, og der var hun. Thea, ropte jeg mens jeg vinka. Hun hadde gått til feil hus, og ja, det var min feil. Jeg hadde ikke forklart godt nok hvor huset var. Thea! Hei, Thea! Fy faen så drit klein jeg var, men jeg klarte ikke å slutte å se på henne. Fy faen så vakker.

Bildet av Air-bnb-en.

I Blinde

Etter at vi hadde vært på et sted i byen, bestemte vi oss for at vi enten skulle dra hjem eller være litt mer ute på byen. Jeg tok feil valg - å være mer ute på byen. Hun forandret hele stemningen, og jeg skjønte virkelig ikke om hun kødda eller ikke. "Hvorfor liker du meg ikke?" spurte Thea flere ganger. Hæ, hva mener du? Hva er det du snakker om? sa jeg. Hun gjentok det flere ganger. Jeg svarte forsiktig: Thea, jeg har følelser for deg. Men det virket som om hun ikke hørte, og hun fortsatte bare med spørsmålet "Hvorfor liker du meg ikke?", mens hun begynte å grine. Jeg var lei meg for at hun misforstod alt. For å være helt ærlig var jeg dypt forelska. Hun var alt for meg. Å endelig kunne se henne var virkelig en gave, men også et svik. "Jeg elsker deg, Thea", men det virka ikke som om hun tok det imot. Vi ga hverandre flere klemmer så hun ikke skulle gråte altfor mye. Hun var min aller beste venn.

Vi gikk nedover en stor bakke. Hun hadde advart meg tidligere om at hvis jeg forlot henne, så kom hun til å ta første buss hjem. Jeg trodde det var kødd da jeg gikk vekk fra henne fordi jeg ikke turte å si hva jeg følte. Imens vi gikk ned og satte oss på en benk, spurte hun meg med sur og aggressiv tone: "Ja, vet du hvor vi skal hen da?" Nei, jeg vet ikke helt - jeg har ikke appen. Boom. Plutselig klikka hun. Hun begynte å skjelle meg ut og kalle meg stygg og ubrukelig. Hun hadde tullet med det tidligere den dagen, men denne gangen hadde jeg fått nok.

Jeg gikk fra henne, men bare 20 meter, før jeg så henne reise seg fra benken og begynne å gå fortere og fortere. Å fy faen, jeg er fucked. Jeg gikk tilbake og forta meg. Hjalp ikke akkurat med fotsår. Faen. Jeg gikk opp og ropte på Thea. Jeg så henne gå opp bakken. Thea! Thea! Hun hørte meg ikke, eller så ville hun ikke høre. Jeg begynte å lete etter henne. Hun hadde skrudd av map - faen. Jeg gikk rundt og lette etter henne. Jeg beskrev henne i eksakte detaljer: svart skalljakke, lysebrunt ish hår, blå øyne, hvite Air Forces og blå bukser. Vaktene visste ikke - eller så ga de faen.

Jeg stressa som faen med å finne henne, helt til jeg så henne med en gjeng folk på vei mot Fincken. Skulle jeg hente henne der og da, eller la henne få space? Jeg valgte å stikke og drakk mer av vodkaen som var igjen i halvflaska. Så ringte hun: Hvor er du? Hvorfor forlot du meg? Hun slumra med ordene sine. En kar tok telefonen hennes og sa at jeg måtte komme og hente dama mi. "Det er ikke dama mi." Uansett hvem det er, kom og hent henne. Jeg visste at bestevenninna hennes ville at jeg skulle passe på henne og lete etter henne, spesielt siden hun hadde lite strøm på telefonen. Å fuck. Jeg er helt fucked. Jeg hadde nettopp sagt at hun ikke var dama mi. Oh my fucking God.

Jeg drakk resten av vodkaen og kasta flaska i søpla. Jeg gikk mot Fincken med høy puls. Da jeg åpna døren, så jeg henne. "Hvorfor forlot du meg?" Det var ikke meningen, Thea. Jeg er virkelig lei meg. Vi klemte hverandre flere ganger. Jeg prøvde å roe situasjonen og få henne til å føle seg trygg. Jeg hadde dårlig samvittighet og tok ansvar for min del. Så trakk hun seg unna, og stemningen skiftet hele tiden.

Der begynte katt-og-mus-leken. Jeg chaset henne rundt overalt i Bergen. Samme hva slags sted det var. Full jente ute på byen. Jeg kunne ikke la henne gå alene. Er du gal? Det var alltid push og pull / hot and cold. Den ene gangen hørte hun på meg og var varm og kjærlig, mens neste gang var hun kald og unnvikende. "Skal du ha noe, Ferrer?" sa hun i butikken. Nei takk, Thea. Og så, plutselig, var det fuck deg, gå fra meg da. Eller kom deg bort fra meg. Eller du forlot meg og alt det der. Nå som jeg tenker på det, var hun skikkelig unnvikende.

Sånn holdt vi på hele kvelden. Til slutt kom vi til en benk. Jeg sa: "Thea, hvis du faktisk er sur på meg, greit, det kan være, men du kan faktisk ikke sove ute på gata. Hvis du hater meg skikkelig, kan du sove på Air-bnb-en, ta den tidligste bussen dagen etter, blokkere meg overalt og aldri snakke med meg igjen." Hun hørte ikke. Hun snudde seg bort og ga meg side-eye. Da sa hun: "Du forlot meg. Jeg tar den tidligste bussen hjem i morgen." Jeg prøvde en siste gang og sa at hun ikke kunne sove ute på gata. Da svarte hun tydelig: "Hvis du følger meg en gang til, så ringer jeg politiet på deg." Jeg var fuckings sjokka og frustrert. Jeg sto der helt fryst. Jeg prøvde bare å gjøre det jeg trodde var riktig - å passe på henne og lete etter henne, sånn bestevenninna hennes hadde bedt meg om. Men i hennes øyne ble det helt feil, og alt føltes så fuckings urettferdig. Jeg lot henne gå og satte meg på en trapp rett ved. Hylgråt. Skjønte ingenting. Skjønte ingen verdens ting.

20 minutter senere ringte hun meg tilbake. Kom og hent meg. Jeg er på det stedet igjen. Jeg ville jo ikke la henne gå. Jeg ville ikke la noen gjøre noe mot henne. Jeg tok det ansvaret og dro tilbake igjen. Det tok meg 20 minutter, med null strøm på telefonen. Jeg spurte flere folk om å vise meg veien. Da jeg kom fram til Fincken, gjett hvem som ikke var der. Thea. Fy faen. Jeg skrev flere meldinger til henne. Ringte henne 20 ganger. Hun tok ikke telefonen. Jeg gikk ut for å spørre vaktene igjen. Har dere sett denne jenta? Har hun gitt noe fra seg? Jeg beskrev henne i perfekt detalj. Sykt.

Etter en halvtime ringte bestevenninna hennes. "Med en gang hun sa han ditcha meg hele kvelden, skjønte jeg at hun begynte å bli for full." Hva? Har hun sagt det? Jeg har lett etter henne hele kvelden, ringt henne, skrevet meldinger og spurt vakter. Jeg ble rasende og knakk helt sammen i telefonen. "Jeg er på linja med resepsjonen på et hotell ved togstasjonen," sa hun. Thea hadde sagt at jeg ditcha henne og ikke ga henne et sted å sove. Jeg ble enda mer rasende. No fucking way. Jeg hadde jo sagt at hun kunne sove på Airbnb-en, nettopp for at hun ikke skulle sove ute på gata. Alt føltes helt baklengs, som om alt jeg gjorde ble tolket feil.

Hun sa: "Ja, jeg vet. Jeg beklager så mye. Jeg skulle sagt det til deg, Ferrer, at du egentlig må passe på Thea når hun er full." Jeg var fuckings rasende. "Du skjønner at jeg blokker henne nå, eller? Det her går faktisk ikke," ropte jeg i telefonen. Hun hadde full forståelse. Det virka som om dette ikke var første gangen. Det var det ikke. Selv mot bestevenninna si hadde hun opplevd noe liknende. Hotellresepsjonisten ville at jeg skulle komme med baggene hennes innen klokken 8 neste morgen. Det var faen meg klokken 2 på natta allerede. Hvis jeg ikke gjorde det, skulle de involvere politiet. Hva faen.

Samma det. Faen ass. Jeg var fuckings lei. Jeg droppa av baggene og dro opp til Fløibanen helt alene dagen etter. Alt det vi hadde planlagt å gjøre sammen, gjorde jeg alene. Fy faen for en kveld.

Bilde jeg tok da jeg var på Fløibanen.

42

Etter alt dette dro jeg videre til en annen by, fortsatt i sjokk. Jeg klarte ikke helt å ta inn hva som hadde skjedd i Bergen. Da jeg kom fram, møtte jeg Tyggis. Veldig hyggelig kar. Vi dro til Los Tacos igjen - ja, billig øl og forsøk på å drikke bort kaoset. Vi snakket mest om musikk og hverdagen, fordi jeg fortsatt var helt ute av meg. Jeg var klein og rar hele kvelden. Tyggis, om du leser dette: beklager, sjef. På vei til Airbnb-en møtte jeg Sean fra Scotland, en veldig fin fyr som også nettopp hadde vært i Bergen. Etter at jeg pakket ut, gikk jeg rundt i den byen og prøvde å lande litt. Fin og rolig by, egentlig. Men jeg endte på Los Tacos igjen med flere enheter Tou. Mens jeg satt der og hørte på Forgone av Quadeca, traff alt meg på en gang. Jeg begynte å grine på Los Tacos og måtte til slutt gå på toalettet for å fullføre sammenbruddet der. Veldig flaut.

Resten av tiden min i den byen gikk egentlig til å se hva byen hadde å tilby. Bruktbutikker, kjøpesentre, kafeer, mat og så videre. Siste dagen før jeg skulle fly hjem fant jeg en t-skjorte hvor det sto I <3, og så stedet hun er fra. Jeg kjøpte den sammen med en t-skjorte med navnet på byen. I desember, før jeg reiste til Filippinene, brente jeg den t-skjorta. Etter turen til Filippinene, da alt hadde fått litt avstand, merket jeg likevel at den byen hadde satt seg i meg på en annen måte. Fy faen, jeg ble egentlig glad i den byen. Det er noe med den Tou-en.

Så var det på tide å dra hjem. Jeg så på reiseappen for å finne ut hvilken buss jeg skulle ta. Det var faktisk to busser. Den ene gikk fra byen til et annet sted, og den andre var rute 42. Det var på den bussturen det virkelig traff meg hvor ute jeg hadde vært: Jeg var så delusional at jeg begynte å se for meg et liv med henne, og jeg copa ved å tenke at hele kvelden bare måtte være en spøk. Jeg klarte ikke å akseptere at alt kunne være over etter én kveld. Jeg var så i sjokk i den perioden at jeg ofte lot telefonen ligge, selv når mamma ringte. På den bussen satt jeg og reflekterte over hva som faktisk hadde skjedd. På bare noen få dager hadde jeg gått gjennom noe jeg fortsatt tenker på den dag i dag. Jeg tok opp iPod-en og satte på Forgone av Quadeca. Hva om jeg lager et album om dette? Mens jeg satt og tenkte på det, hørte jeg disse linjene fra sangen:

I can't forgive how they hurt you
I wouldn't hurt you again
Holding you tight like a bear.

Bear? Teddy bear? Jeg tok opp notatblokka mi, kom på en historie og begynte å sette opp sanger i kronologisk rekkefølge. Alt, 42 og Løv var tre av sangtitlene som ble skrevet ned på blokka. Sykt at det skal så lite til.

Bilde jeg tok i Stavanger.

Teddy

Jeg innser i dag at ikke alt var hennes feil, og at jeg selv skulle ha visst bedre. I lang tid tenkte jeg at hun var min Teddy. Men punchlinen i hele fortellingen er det motsatte: Det er ikke hun som er Teddy. Det er jeg. En Teddy fra barndommen, en som en gang ble forlatt. Når jeg ser tilbake på reaksjonene mine, ser jeg at mye av det handlet om engstelig tilknytning og et desperat behov for trygghet, mer enn bare det som skjedde mellom oss der og da.

Denne låten er kjernen i hva hele albumet prøver å få frem. Ikke bare hva som skjedde mellom oss, men hva det gjorde med meg etterpå. Teddy er punktet der minnene, skyldfølelsen og behovet for svar møter noe mer ærlig: at jeg må ta ansvar for mitt eget mønster, og at jeg må lære å slippe taket i det som holder meg fast.

I Teddy handler avslutningen for meg om å slippe taket på ordentlig. Den delen av låta oppsummerer reisen i albumet: frykten for å bli forlatt, hvordan det indre barnet mitt tok over i de vanskeligste øyeblikkene, og hvordan jeg gang på gang lette etter trygghet i noe utenfor meg selv. For meg knytter dette seg både til den siste klemmen vi tok på Fincken før hun dro, og til et eldre mønster i meg som har vært der lenge. Når jeg ser tilbake nå, kjennes Teddy som punktet der alt faller på plass: Jeg tar ansvar for min del av mønsteret, og avslutter det med mer ro enn før. Derfor blir slutten ikke bare et farvel til henne, men også et farvel til den delen av meg som holdt fast i noe som allerede var over. Gi slipp. Jan? Gi slipp, Jan.

Når jeg ser Teddy i sammenheng med I Blinde, 42 og resten av albumet, ser jeg et tydelig mønster: Hver gang jeg jaktet kjærlighet, trygghet og nærhet på den måten, mistet jeg fotfestet i egen selvrespekt og havnet tilbake i samme loop. Det så ut som jeg jaget henne, men innerst inne var det meg selv jeg jaget - en eldre versjon av meg som reagerte på frykt.

For meg handler coveret derfor ikke om henne. Teddybjørnen jager i praksis seg selv: en sirkel i meg selv. Det er loopen jeg har levd i, den loopen jeg ser av meg selv gjentatte ganger.

Så det var det? Så for meg en framtid. Kleint at jeg var så delusional som jeg var. I Løv setter jeg ord på mønstrene hennes, men enda mer på mine egne. Jeg må være ærlig: Det var ikke bare hun som var fucka, det var også meg. Jeg var for engstelig knyttet, ga mer enn relasjonen faktisk kunne bære, og tok med meg gammel frykt inn i noe som allerede var sårbart. Jeg kom med hendene fulle av kjærlighet, men klarte ikke å gi den samme kjærligheten til meg selv. Når jeg brydde meg mer om oss enn hun gjorde, mistet jeg fotfeste i meg selv. Jeg ser tydeligere hvordan jeg ble dratt inn i samme sirkel igjen og igjen: uro, håp, kaos, og så tilbake til start. Derfor blir den låten en ærlig grensesetting. Jeg tilgir henne for aller siste gang, men jeg kommer aldri tilbake. Ikke for å straffe, men for å beskytte det jeg har igjen av ro og selvrespekt. Samtidig er Løv også mitt aller siste farvel: Hver gang det faller løv, så kommer jeg til å tenke på deg. Jeg har kommet meg videre, men en gang iblant vil jeg fortsatt tenke på deg, fordi du betydde mye for meg en gang. Nå gjenstår det viktigste: å ikke falle inn i den samme loopen igjen.